End of story

   Et kapittel er over og en livshistorie avsluttet......
   Unique ble som kjent operert i begynnelsen av oktober. Fremgangen har vært heller laber eller ikke noe. Vi har fulgt alle "ordre" , gått på vanntredemølle, ulike øvelser osv. Men ingenting skjedde. En undersøkelse denne uken viste hvorfor. Det nye båndet som aldri skulle kunne ryke var tvers av. Unique er en hund som i store deler av livet har vært mer på bakbena enn på alle fire. Hopp og sprett hele tiden, bare glede og energi, og det skulle bli hennes bane. Selv dagen etter operasjonen, småshabby og tuslete, men full fart og tjoohei når hun skulle forsiktig luftes. Veterinærene grøss.... Teknikken som ble brukt på henne var beregnet på det hun var, stor, tung og aktiv. Ved en TPLO operasjon var de redd at villdyret rett og slett skulle klare å brekke benet rett av med hoppene sine... Båndet som ble tredd inn i flere kanaler er av de sterkeste materialer, og skal aldri før ha røket. Noen ganger har fester løsnet, men ALDRI båndet. Unni klarte det....festene lå perfekt der de skulle, men båndet slitt av. Et nytt bånd ble vurdert, men utsiktene for å bli helt bra var ikke gode, slik denne hunden var. Neddoping en lengre tid kunne gått ann, men hun må ha så mye for å ikke sprette, at det ikke ville vært mulig å trene. Hun kunne ligge rolig i et bur, men når hun skulle ut en dør for lufting eller at hun skjønte det var mat, ja se for deg Tigergutt i Ole Brum...boing...boing..boing. Neddemping forsterket hoppingen, gjorde du ikke noe spratt hun som før. Ren livsglede, men altfor mye....

   Hun har alltid ruslet løs rundt på tunet, og ellers hvor hun ville. Vært med overalt og vært løs på både fjell og i skog. Det var det slutt på og slik leddet nå så ut ville hun aldri kunne gjort mye av dette senere. Bare gå som en pyntedukke i bånd...ikke noe hundeliv i mine øyne. Flere veterinærer har sett på saken og vår alles konklusjon var;  det er til syvende og sist best å få slippe. ...og det fikk hun gjøre igår kveld.